Meld deg på «Kurs i tale- og sceneskrekk». Oppstart 4. juni. Les mer
Panikklidelse kjennetegnes av bekymring for uforutsigbare episoder med intens frykt og kraftige fysiske symptomer som blant annet uro, hjertebank og pustevansker.
Selv om det oppleves skremmende, er kroppen laget for å tåle sterk frykt. Svært ofte misforstås hjertebank som hjerteinfarkt, når det egentlig er snakk om et panikkanfall.
Panikklidelse kalles ofte «symptomfobi» fordi angsten dreier seg om frykt for de fysiske symptomene. Fordi det er så ubehagelig, forsøker mange å unngå at symptomene skal trigges og at angsten skal komme igjen. Behandlingen fokuserer på å bryte denne unngåelsen.
Panikk kan utløses av flere årsaker: spesifikke situasjoner (som å ta offentlig transport, skulle snakke foran andre, eller være i trange rom), som en del av langvarig stress, eller i forbindelse med sterke følelser, som sinne, fortvilelse, tristhet eller skuffelse. Noen får panikksymptomer uten åpenbar årsak, eller ved oppvåkning fra søvn.
Nærmere 90 % får en vesentlig symptomreduksjon med god eksponeringsterapi (ERP).
Fysiske symptomer på panikkanfall er mange. Selv om det samme skjer i våre kropper når vi blir redde, er det ulikt hva man opplever sterkest eller legger mest merke til.
Hjernen er vår er skapt for å være oppmerksom på og å unngå farer. Når vi har sterke, ubehagelige følelser, kan dette oppleves skummelt. Det kan føles som om vi er i ferd med å miste kontroll over kroppen, eller at noe annet farlig er i gjerde. For eksempel kan smerte i brystet feiltolkes som hjerteinfarkt, eller vi kan bli redd for at kroppen ikke tåler å være så redd, at vi skal bli gale eller at angsten aldri skal gå over.
Hvis vi flykter fra situasjonen, kan vi feilaktig tro at det var fordi vi flyktet at katastrofen ikke skjedde (at hjertet ikke sprengte, at vi ikke ble gale eller at angsten gikk over). Hvis vi senere fortsetter å unngå slike situasjoner i det uendelige, får vi et begrenset liv. Vi blir også mer og mer redd for og oppmerksom på panikksymptomene, fordi de fremstår som varselssignaler på at noe farlig skal skje. Hvis vi over tid blir begrenset av frykten, og vi stadig er redd for nye anfall, kan dreie seg om panikklidelse.
Panikklidelse er altså en slags symptomfobi; et forsøk på å unngå nye panikkanfall.
Men hvorfor får man panikkanfall til å begynne med? Stressende livshendelser, store livsoverganger og en tendens til å ta på seg for mye ansvar kan utløse panikkanfall. Vi ser også at panikklidelse har en betydelig arvelig komponent. Noen tilstander øker sannsynligheten for å ha panikkanfall, som PTSD. Forskning viser at endel med panikklidelse har vansker med å identifisere og skille ulike følelser fra hverandre. Det kan føles overveldende å få følelser man ikke ønsker, eller helt forstår. Hvis man responderer på disse med at man blir redd, kan det skje at man utvikler panikk i stedet for å kjenne på den egentlige følelsen. Samspillet mellom genetiske, psykologiske og miljømessige faktorer gjør at panikklidelse sjelden har én enkelt årsak.
De aller fleste av oss vil oppleve angst-/panikkanfall i løpet av livet. Det er ikke noe å bekymre seg for, dette er kroppen er lagd for å tåle. Et enkeltstående tilfelle av panikkanfall er ikke nok til å kalles en lidelse, og trenger ikke å behandles.
Panikkangst blir ansett som en lidelse når panikkanfallene blir gjentatte, uforutsigbare og begynner å påvirke dagliglivet betydelig. Hvis man opplever gjentatte episoder av sterke angstsymptomer, som hjertebank, pustevansker og intense redselsfølelser, og disse episodene skaper bekymring, unngåelse av visse situasjoner eller fører til betydelig funksjonssvikt, kan det være tegn på at man utvikler panikkangstlidelse.
Omtrent 1 % av menn og 3 % av kvinner opplever panikklidelse i løpet av ett år. De aller fleste utvikler lidelsen en gang mellom tenårene og slutten av tredveårene.
Slik ser et panikkanfall ut:
Panikklidelse uten agorafobi
Personen opplever tilbakevendende og uventede panikkanfall, men utvikler ikke en betydelig frykt for situasjoner hvor det kan være vanskelig å få hjelp eller komme seg ut. Fokus er mer på selve panikkanfallene og frykten for at de skal skje igjen.
Panikklidelse med agorafobi
Her kombineres panikkanfallene med en intens frykt for spesifikke situasjoner, som å være i køer, på offentlig transport, i åpne områder eller alene uten mulighet til å få hjelp. Denne typen panikklidelse kan føre til unngåelsesatferd og begrenset livsutfoldelse.
Vanlige utfordringer knyttet til panikklidelse er at man får en sterk frykt for fremtidige anfall. Dette kan føre til unngåelsesatferd der man styrer unna situasjoner eller steder der anfall har skjedd tidligere. Unnvikelse kan begrense livskvaliteten betydelig, og mange utvikler agorafobi som et resultat. Den konstante bekymringen for nye panikkanfall kan også føre til økt stressnivå, noe som igjen øker risikoen for ytterligere anfall.
Mange med panikklidelse sliter med å forstå og tolke sine kroppslige reaksjoner korrekt, noe som kan forverre symptomene. Kroppslige signaler som rask hjerterytme eller pustevansker kan oppleves som farlige, noe som forsterker angsten og skaper en ond sirkel. Dette kan føre til problemer i dagliglivet, problemer med å fungere på jobb, skole eller sosialt sett, og at man får et konstant fokus på egen kropp eller helse.
Nærmere 90 % får en vesentlig symptomreduksjon av panikklidelse med eksponeringsterapi (ERP).
Eksponering med responsprevensjon (ERP) innebærer å øve seg på å møte det du frykter på en ny måte. For eksempel å oppsøke en situasjon du tidligere har unngått på grunn av frykt, for så å la være å gjøre tiltak for å redusere angst og ubehag. Denne metoden går ut på å gradvis eksponere seg for situasjoner som utløser angst, uten å bruke strategier for å redusere ubehaget. Ved å lære å møte angsten på nye måter, kan man bryte mønsteret av unngåelse som opprettholder panikklidelsen.
Et viktig element ved ERP er at eksponeringstrening kun har effekt dersom du øver med riktig teknikk. Vår erfaring er at det er nyttig for deg å øve på riktig teknikk sammen med behandler. Ofte er grunnen til at tidligere forsøk på eksponering ikke har hatt effekt, at man har eksponert med feil teknikk.
Det anbefales å starte med eksponering for angstsymptomene. Ved eksponering for panikkangst skal man bevisst fremkalle ett eller flere symptomer som hjernen forbinder med angst, og kjenne på disse symptomene til de forsvinner av seg selv. Det er avgjørende å bli i angsten uten å forsøke å regulere den ned. Dette vil hjelpe deg til å bli tryggere neste gang du opplever et slikt kroppslig symptom, og at du får en økt tillit til hva kroppen din tåler.
Symptomene må fremkalles gjentatte ganger til man blir trygg på dem, slik at hjernen lærer at de ikke er farlige. Øvelsene for å fremkalle symptomer kan inkludere:
Hvilke øvelser man utfører, avhenger av hvilke symptomer man er redd for. For eksempel vil spinne rundt i sirkel være nyttig hvis man er engstelig for kvalme. De første gangene utføres øvelsene med en behandler for å sikre riktig eksponeringsteknikk.
Det er viktig å unngå trygghetsstrategier som å puste rolig, drikke vann eller sette seg ned under eksponeringsøvelsene, da målet er å oppleve at angstsymptomene avtar uten å gjøre noe for å regulere dem. Hjemmeoppgaver mellom terapitimene er essensielle for å få nok trening.
Eksponering for situasjoner innebærer å oppsøke og være i de situasjonene som tidligere har utløst angst, inntil man føler seg trygg. Ved gjentatt eksponering for symptomene, vil både hjernen og kroppen lære at de ikke er farlige, noe som reduserer risikoen for panikkanfall.
Oppsøk det du frykter: Utfordre deg selv ved å oppsøke situasjoner som utløser angst. Gjør det jevnlig slik at hjernen lærer at disse situasjonene ikke er farlige.
Ha senkede skuldre og aksepter risikoen: Slapp av i kroppen og aksepter at det alltid er en viss risiko for at noe kan gå galt. Forsøk å være komfortabel med ubehaget uten å overreagere eller prøve å kontrollere det.
Tren på å oppsøke symptomer: Fremkall de symptomene du frykter, som økt puls eller svimmelhet, gjennom øvelser som fysisk aktivitet eller hyperventilering. Gjør dette regelmessig til symptomene ikke lenger utløser angst.
Som pårørende kan du hjelpe ved å tilby støtte uten å overbeskytte eller bagatellisere symptomene. Oppmuntre personen til å søke profesjonell hjelp, og vær til stede i prosessen uten å fremme unngåelsesatferd. Det viktigste er at du ikke blir en støttespiller til angsten og unnvikelsesmønstre, men heller oppmuntrer til å oppsøke arenaer som kan gi nye erfaringer og lærdommer om hva som er farlig og ufarlig her i verden.