Graviditet og barseltid er noe mange assosierer med glede og forventning. Gjennom sosiale medier, media og måten vi snakker om denne tiden bygges det opp en forventing om noe fint, noe som skal føles som det største i livet.
Sannheten er at for mange er det ikke slik. Flertallet av gravide og barselkvinner kjenner på mye bekymringer, vonde følelser, fysiske utfordringer og en kropp man ikke lenger har helt kontroll på. Barseltiden kan kjennes som en tid med lite søvn, et evig fokus på om barnet har fått nok, for lite eller for mye mat, barnegråt, byssing og total mangel på egentid.
Dette er normalt, og de fleste kjenner på at denne perioden er fylt med utfordringer, men også inneholder mange gode følelser og glede. For mange blir derimot disse bekymringene, angsten, de fysiske plagene, depresjonen, følelsen av å ikke ha de “rette følelsene” for barnet så sterke at man kanskje ikke lenger klarer å kjenne på de gode følelsene. Det går ut over livskvaliteten og man klarer kanskje ikke å fungere i hverdagen slik man gjorde før.
1 av 10 kvinner opplever å få en fødselsdepresjon og rundt 1 av 10 kvinner opplever å få en angstlidelse i forbindelse med fødsel. Man ser for eksempel at av kvinner med OCD så har rundt 50% utviklet OCD i forbindelse med graviditet. Man ser også at de med angstlidelser fra før ofte har et høyere symptomtrykk når de er gravide og i barseltiden. Hvorfor er det slik?
Gjennom svangerskapet skjer det store hormonelle og fysiske endringer i kroppen vår. Nyere forskning viser at også hjernen endres i svangerskapet, i utgangspunktet for å gjøre oss mer sensitive på barnas behov, men baksiden av medaljen er man tror at disse endringer også gjør kvinner mer sårbare for depresjoner og angst i denne perioden. Graviditet og barseltid utløser også mye stress i kroppen vår, både på grunn av den fysiske og den psykiske belastningen det er å bære frem et barn. Stress er av de viktigste faktorene som påvirker den psykiske helsen vår og stress over tid gjør oss mer sårbare for å utvikle psykiske plager.
I tillegg til disse fysiske faktorene er også det å få et barn en enorm endring i livet på godt og vondt. Mange kan oppleve at de mister seg selv litt, identiteten endres, og man vet ikke helt lenger hvem man er. Det er lite tid for egenomsorg og egentid, og parforholdet kan settes på prøve. Kanskje kan tidligere traumer og barndomsopplevelser komme frem, eller man kan føle at man ikke klarer å leve opp til forventingene man har satt til seg selv som mamma.
Mange som er i denne fasen kjenner på økt grad av bekymring. “Tenk om barnet mitt ikke får nok mat?”, “Tenk om jeg ikke er en god nok mamma”, “Tenk om jeg aldri får skikkelige følelser for barnet”,“Tenk om barnet mitt skades eller dør”. Mange kan også få helseangst, enten for seg selv eller barnet – “Tenk om jeg blir syk og dør fra barnet mitt”, “Tenk om barnet mitt dør fordi jeg ikke har fulgt godt nok med”. Dette er bekymringer de aller fleste med barn nok kan kjenne seg igjen i i noen grad, men for mange kan dette utvikle seg til å bli noe de bruker veldig mye energi på å tenke på, og prøve å unngå at skal skje.
I anonyme undersøkelser ser man at 80-90% har ulike type tvangstanker under barseltiden. Det kan være tvangstanker som “tenk om jeg skader barnet mitt”, “Tenk om jeg mister det eller kaster det i bakken”, “Tenk om jeg egentlig er pedofil” eller “Tenk om jeg ikke er forsiktig nok og får i meg noe i graviditeten som er farlig for barnet?”.
Dette tanker som alle kan ha, men for noen utvikler dette seg til en lidelse. Man begynner å skamme seg over å ha disse tankene, man kan tenke at fordi man tenker på det må det jo bety at det er sant. Mange begynner å prøve å beskytte seg mot det de frykter skal skje ved å unngå kontakt med barnet eller være alene med barnet, sjekke huset osv.
Mange kan også oppleve å få tanker av mer tabubelagt art. Det er ikke uvanlig for nybakte mødre å utvikle tvangstanker av pedofil art, som er noen av de vanligste tvangstankene å ha. Felles for de som plages av dette er at de skammer seg veldig og har aldri turt å fortelle om det til noen.
Andre typer angst i svangerskap er også vanlig. Mange får også økt angst i forbindelse med en svangerskapsdepresjon. Angst og depresjon går ofte over i hverandre.
Husk at det er normalt å få bekymringstanker og tvangstanker. Selv om du har slike tanker betyr ikke det at de er sanne eller at det er økt sannsynlighet for at det skal skje. Tankene sier ingenting om deg som person. Du kan ikke velge hvilke tanker som kommer inn i sinnet ditt og du er IKKE tankene dine.
Prøv å forhold deg til angsttankene dine som de var støy. Ikke gi dem oppmerksomhet ved å “diskutere” med dem eller argumentere frem og tilbake. La dem ligge og flytt fokus over på noe annet.
Ikke la angsten og tankene styre handlingene dine. Prøv å la være å unngå, sjekke eller gjøre andre ting for å forhindre det du frykter. Dette er løsninger som hjelper deg på kort sikt, men som gjør angsten verre over tid.
Bruk menneskene rundt deg! Fortell de som står deg nær hvordan du har det og la dem få være der for deg i denne perioden.
I den grad det er mulig, prioriter egenomsorg og jobb med å øke selvmedfølelsen din. Snakk til deg selv som du skulle snakket til en god venn som har det vanskelig. Har du mulighet til å få litt avlastning, ta deg litt tid til å sove eller bare få være alene eller gjøre noe hyggelig sammen med noen.
Hvis du føler du sitter fast i angsten eller depresjonen finnes det god hjelp. På Angstklinikken har vi psykologer som er spesialisert i behandling av angst, tvangstanker og depresjon knyttet til svangerskap og barsel. Ta gjerne kontakt om du har spørsmål og ta godt vare på deg selv!
Vil du høre mer om dette: Sjekk ut podcasten foredrerådet der Mari Norman snakker om dette her.
Psykologspesialist
