Agorafobi kan forklares som frykten for å få angst i situasjoner der man ikke kommer seg bort fra angsten eller er alene så man ikke får hjelp. Det kan for eksempel være frykt for å forlate huset sitt, være alene, ta fly, kollektivtransport, heis, kjøre i tuneller, være på kjøpesenter eller i store folkemengder. Kjernen i frykten handler ofte om angst for angsten; man er ikke redd for tunellen i seg selv, men man er redd for at man skal få angst eller panikk i tunellen, føle seg fanget og ikke klare å komme seg bort slik at man får roet seg ned. Mennesker som har agorafobi kan begynne å unngå steder der de ser for seg at angsten vil komme eller lage seg sikringsstrategier og planer på hva de kan gjøre om de skulle få angst i en situasjon og hvordan de da skal komme seg bort.
Mange med agorafobi får sterke angstssymptomer som hjertebank, hyperventilering, skjelving eller strammet muskulatur, kaldsvetting, svimmelhet, tåkesyn, flimring for øynene, og det mange beskriver som en “ut av seg selv” opplevelse. Man kan bli redde for å skulle besvime, bli gale eller dø. Det er viktig å vite at dette er ting som ikke vil skje selv om det kan føles slik.
Frykt er en instinktiv følelse av at man må komme seg bort eller sloss mot det som er farlig. Dette kalles fight-or-flight responsen. Dette er en sterk respons som gjennom evolusjonen har hjulpet oss til å overleve vanskelige situasjoner. Det er det samme som skjer i hjernen og i kroppen når man kjenner på angst og når man kjenner på frykt. Forskjellen på angst og frykt er at angst ikke oppstår i situasjoner med reel sannsynlighet for fare. Følelsen av å måtte komme seg bort vil likevel være like sterk som om det var en reel trussel for liv og helse. Agorafobi oppstår ofte etter episoder der man har opplevd å få panikk i en situasjon der man ikke har klart å komme seg bort eller har vært alene, eller der man har hatt et panikkanfall og forestiller seg hvordan det ville være å få panikk i en situasjon der man ikke kommer seg unna.
Den beste måten å bli kvitt agorafobi på er ved hjelp av eksponeringsbehandling. Forskning viser at denne type behandling gjør at de aller fleste blir helt kvitt sin angst. Eksponeringsbehandling går ut på å kunnskapen om angst, hvordan det oppstår og hva som opprettholder det. Man bruker tid på å finne ut hva som er kjernen i klientens angst og så lager man en eksponeringsplan for dette. Før man går i gang trener man på å eksponere med riktig teknikk slik at treningen skal kunne gi best mulig effekt. Ved behov er ofte behandler med klient i starten og øver, for eksempel kan behandler være med å kjøre tunell, ta t-bane eller andre ting. Når klient har fått en god forståelse av hvordan hen kan eksponere seg på en riktig måte og føler seg klar for det begynner hen å trene alene, og får oppgaver å trene på mellom hver behandlingstime.
