Mellom 5 og 10% av norske barn og unge oppfyller i følge NHI (Norsk Helseinformatikk) kriteriene for en angstlidelse. Det vil si at de er plaget av angstsymptomer i en slik grad at det tydelig går ut over hvordan de fungerer i hverdagen; for eksempel på skolen, på fritidsaktiviteter, ved samvær med venner eller i livet i familien.
Når vi sier at det går ut over hvordan barnet fungerer, handler det for eksempel om at de vegrer seg for å gå på skolen, eller har problemer med å delta i visse settinger (mange synes «annerledesdager» som tur- eller idrettsdager er vanskelige. Det kan også være krevende med ustrukturerte timer som gym, kunst og håndverk, eller mat og helse). For andre er friminuttene eller SFO vanskelige, eller settinger der de må presentere noe foran klassen. Noen tør ikke eller orker ikke lenger delta på fritidsaktiviteter, og foreldrene beskriver det som en «kamp» å skulle få med barna på trening eller andre aktiviteter. For barn med sosial angst, panikkangst eller mange bekymringer, kan det også bli vanskelig å være med andre hjem etter skolen – enten fordi barna er så slitne etter endt skoledag, eller fordi det er vanskelig for dem å ha kontroll på hvilke situasjoner man havner i, hvis de skal være hos andre. Kanskje bekymrer de seg for å skulle få panikk, eller at de skal få det vanskelig når de er borte fra foreldrene eller andre trygge voksne.
Les også: Råd til foreldre med engstelige barn
Vanlige angsttilstander hos barn er separasjonsangst fra foreldrene, panikkangst, bekymringsangst, sosial angst, fobier og OCD.
Det er svært mange flere enn de 5-10% barn og unge som har en angstlidelse, som har problemer med angst i en eller annen grad. Dette vil si at de plages av bekymringer, følelse av indre uro eller panikk, gruer seg til noe de skal eller kjenner seg utrygge i flere situasjoner – men at det ikke er i et så stort omfang at de ikke fungerer utad. Det kan for barnet og familien rundt allikevel være en veldig vanskelig situasjon, der også foreldrene kan bli veldig triste eller bekymret over at barnet deres ikke har det godt. Det er også veldig vanlig at foreldrene blir veldig bekymret for at barna skal begynne å streve med å gå på skolen eller at de skal falle ut av det sosiale.
Når barn er engstelige for noe, er det ikke alltid de greier å sette ord på hvordan de har det eller hva de er redd for. Det er ikke alltid de har et språk for de kjenner, eller de kan være redde for at det ikke er «lov» å si det som det er (selv om foreldrene kanskje ikke har sagt noe direkte om dette). Derfor kan det være utfordrende å få en god kommunikasjon med barn om frykten de kjenner på. Endel barn har heller ikke lyst til å snakke om innholdet i det de er redd for; enten fordi de er redde for at det å snakke om det gjør ting verre, eller de synes det er ubehagelig å snakke om det skumleste de vet.
For noen barn kan angsten komme til uttrykk gjennom fysiske symptomer, og vanlige uttalelser fra barnet er at de har vondt i magen, er kvalme, svimle eller uvel; eller de kan ha vondt i hodet eller være veldig slitne. Det er ikke uvanlig at barnet ikke kobler disse plagene til en redsel- de kjenner bare ubehaget i kroppen og synes det er fælt å ha det sånn.
Det første steget å ta dersom man har et barn som strever med engstelighet, er å forsøke å forstå hva de kjenner på, og undersøke hvilke situasjoner de synes er vanskelige. Det er lett for de som er rundt å forsøke å komme med forslag til løsninger, fordi man så gjerne vil hjelpe.
Det er allikevel ikke så lurt å møte et barn som er redd med mange logiske argumenter, eller utsagn som «det trenger du ikke være redd for, for det er jo ikke farlig». Dette er fordi fryktsenteret i våre hjerner ikke blir roligere av logikk, og man kan til og med oppleve at barnet blir enda mer redd og frustrert, fordi de ikke føler seg forstått, og de bruker enda mer energi på å forklare hvordan de tenker når de er redde. Diskusjoner rundt hvorvidt noe er farlig, skaper også ofte en fastlåst kommunikasjon mellom barnet og den voksne. Ved å være opptatt av å forstå heller enn å argumentere logisk, kan man sammen utforske hva frykten «forteller» barna, og man kan skape en felles forståelse av hvordan barnet har det og at få en samtale om at det er normalt og ufarlig å være redd.
Et annet dilemma man som foreldre til barn med angst møter på, er balansegangen mellom hvor mye man skal utfordre barnet (slik at de kan delta mest mulig normalt i hverdagslivet), og hvor mye man skal tilrettelegge rundt deres frykt. Dette er en krevende balanse, og da kan det være nyttig å snakke med noen profesjonelle rundt dette.
Hos oss i Angstklinikken har vi lang erfaring med dette. Psykologene Elise B. Lowzow og Malin H. Semmingsen tar i mot barn og ungdommer til behandling for angst, og Ingunn Ødegaard har særlig interesse for og kompetanse på behandling av ungdommer med angst.
Send gjerne en epost til post@angstklinikken.no ved henvendelser eller spørsmål.
Psykologspesialist
