«Jeg føler meg som den eneste i verden som har det sånn her. Jeg
er så unormal og rar»… Dette hører jeg ofte i terapirommet. Videre
sier mange: «jeg skulle ønske flere kunne snakke åpent om dette,
da hadde jeg ikke følt meg så alene».

Jeg opplever at mange skammer seg over de tankene og følelsene
de har, eller over at de har det vanskelig. I mange tilfeller er denne
skammen nesten vanskeligere å takle enn de tankene og følelsene
som gir plager i utgangspunktet. Det hjelper ofte lite at jeg sier: «du
er ikke den eneste; jeg snakker med mange som har det sånn».
Mange ganger opplever jeg at skammen først slipper litt taket når
de snakker med en venn, venninne, eller hører om andre som også
har det vanskelig. «Det er ikke bare meg!» sier de, litt mindre
motløse. Og: «jeg tenker jo ikke at han bør skamme seg, så
kanskje ikke jeg trenger det, heller?»

I dag, 10. oktober, er det Verdensdagen for psykisk helse.
Trenger vi en dag som denne? Mange synes det går inflasjon i
uttrykk som «åh, jeg har så angst i dag». At det er provoserende
når noen sier «jeg er skikkelig deprimert» når de har en dårlig dag.
Jeg kan være enig i dette. Er vi på vei til et samfunn der helt
normale reaksjoner blir betegnet som sykdom? Det tror jeg ikke
tjener noen. Livet er ikke for amatører; jeg tror ingen går gjennom et
liv uten å ha tøffe tider og å få noen arr på sjelen. Det er viktig at
vanlig strev ikke sykeliggjøres.

Men det betyr ikke at det ikke er viktig med åpenhet rundt psykisk
helse og psykiske helseutfordringer. For ingen skal trenge å
skamme seg over å streve psykisk. Det er faktisk helt menneskelig.
Verdensdagen for psykisk helse har som mål å «spre kunnskap og
gjøre det lettere å snakke åpent og fordomsfritt om psykisk helse».
Årets tema er «Livet under og etter pandemien. Vær
oppmerksom, vær tilstede, følg opp».

Pandemien har påvirket oss alle på ulike måter. Husk på at ikke alle
andre har hatt det eller har det som deg. Vis respekt for andre og
vær ydmyk for at alle er forskjellige. Del gjerne hvordan du har det,
del også det som er vanskelig, det som er «uperfekt». Det gjør at
andre kan være til hjelp når du trenger det. Din åpenhet kan også
hjelpe andre. Hvis noen deler med deg, strekk ut en hånd, og følg
opp. Legg handling bak de fine ordene. Et åpnere samfunn har
plass til oss alle, og kanskje kan det i fremtiden bidra til at noen der
ute kjenner at de ikke trenger å skamme seg for at de har det vanskelig.